lukin

Kanskje jeg begynner å bli gammel.... Men jeg synes musikkformatet har mistet sin sjarm.
Joda, vi har (heldigvis) enda CD`er og vinylplater i omløp. Men folk kjøper nedlastet (eller laster ned uten å betale...) musikk heller enn å kjøpe musikk i fysisk format.
Jeg merket det selv, med Spotify. Jeg logga meg heller på enn å gå de ekstra 2 metrene bort til platesamlinga for å finne fram plata, gå bort til spilleren, droppe ned stiften(eller trykke play) og sette seg igjen.
Det er trist :(
Redningen min ble da Spotify (endelig) innførte restriksjoner. Det ble min vei tilbake til platesamlinga, og takk Gud for det. Jeg hadde nesten solgt sjela mi! Ja, slik føltes det.

Jeg sier ikke at det er GALT med musikk i nedlastet format, men jeg synes at musikken mister sin sjarm.
Det er ikke noe som å ha ei fysisk plate og sette på, og titte i et fysisk cover. Kjenne og høre musikken!

Det som ER leit, er ulovlige nedlastinger.
Ja, artistene ER rike (de mest populære) . Men jeg tror ikke alle vet hvor mye arbeid det er å være musiker. Ikke tro at jobben deres er over etter 2 timer på scenen. Det skal reises, det skal snakkes, det skal intervjues, det skal promoteres, det skal møtevirksomhet på møtevirksomhet til... Og å spille inn plate er MYE arbeid.
For ikke å tenke på alle som jobber for bandet, i platestudioet, i plateselskapet. Alle skal ha sin del av kaka.
Jeg synes synd på oss nyetablerte musikere. Musikere som begynner på scratch nå og skal selge musikken sin, de/vi sliter enda mer enn de etaberte som har fått lov å slå gjennom da plater enda var i salg mer eller mindre "lovlig".
På 80-tallet kopierte vi kassetter. Det vår tålelig for musikksalget likevel.
På 90-tallet brant vi CD plater. Det gikk fortsatt greit.
På 2000- tallet begynte vi og laste ned uten å betale for oss. Jeg tror musikkbransjen fikk en smell der gitt...

Budskapet mitt er: Tenk dere om før dere stjeler fra hardt arbeidende mennesker.
Gratis musikk er ingen menneskerett, på samme måte som at gratis bil, mat og drikke er det.
Det ligger mye arbeid bak!

Jupp, så var høsten her.. 
Høsten har vel igrunn vært her et års tid nå, minus vinteren som herjet. Noen sommer ble vi desverre snytt for i år :(

Vel, jeg har alltid vært melankolsk, særlig om høsten. Har alltid likt høsten, men i har blitt mer og mer glad i sommeren. Igjen er sommeren minn favoritt årstid.

Forrige uke fikk jeg noe jeg har ventet på lenge. En diagnose. Er ingen hemmelighet blant de jeg kjenner veldig godt at jeg har slitt med depresjoner, angst og humørsvingninger.
Dystemi er visst navnet. Dystemi og sosial angst.

Dystemi er en "lettere kronisk depresjon". Man føler seg nedstemt omer lang tid.
Dette har jeg da. Fint å få et navn på helvetet. Men jeg lever nå greit med det. Jeg har min kjære som jeg elsker over alt, musikken og vennene mine. Uten det, hadde det vært et helvete. Med dem, så klarer jeg å leve et fint liv.

Jeg (og dem) må "bare" bli vant med mine humørsvingninger, plutselige avlysninger pga angst og min usikkerhet. Heldigvis har jeg gjennom årene sett hvem som virkelig er glad i meg og ikke. Og jeg ELSKER dem som holder ut med meg!! Dere er ALT for meg!!!!

Jeg er gammel "treningsnarkoman" 
Fra jeg var 13 til jeg var 20 trente jeg masse, først og fremst var det mountainbike som var min greie, og jeg var skikkelig bitt av basillen. Trente 4-5 ganger i uka og fullt styr med fancy sykkel og masse utstyr. Det var livet!

Men så, way back i 1999 (ja, jeg begynner å dra på åra...) velta jeg, ikke stygt vil jeg si, under et hopp. Utfallet ble styggere enn veldet; brudd i 3 og mindre brudd i 2 andre ryggvirvler.
Jeg fortsatte å trene men hadde mye plager med ryggen etter dette, mye pga elendig oppfølging fra helseapparatet.
Så dabba det litt av, men jeg trente fortsatt for å holde meg i form.
At jeg fikk Gauchers sykdom (se andre innlegg om dette) i 2002 ble dessverre pluggen ut for trening for en stund. Jeg klarte rett og slett ikke trene fordi jeg var langt nede både fysisk og psykisk.

Jeg har senere blitt mye bedre på begge punkter, jeg sliter enda med mye slitenhet og vondt, men at jeg er kapabel til å trene på et greit nivå, det er jeg. Jeg skal ikke lenger bli norges, eller verdensmester, slik jeg skulle da jeg var yngre ;) Men å holde seg i form er bra for så mye her i livet.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har "begynt å trene" de siste 5 åra, men det er en del. Så holder jeg på i et par måneder før det dabber av igjen.
Jeg har likevel bestemt meg for å ta ORDENTLIG tak i dette nå, og ved å blogge om det så har jeg enda en god grunn til å opprettholde dette, uansett om det er noen der ute som leser dette eller ikke :P

Jeg har dessverre ikke noen bra sykkel, ei råd til noen så jeg har bestemt meg for å begynne å jogge 1-2 ganger i uka. I tillegg trener jeg styrke for å styrke rygg, nakke og skuldre pga tidligere nevnt skade. Dette er kjeeeeedelig (jeg liker mye bedre kondistrening) men meget nødvendig, og jeg har opplegg laget av min fysioterapeut.

I dag var min første joggedag, og jeg jogga en god halvtime i Jegersberg, et nyyydelig turområde her i Kr. Sand.
Kondisen min var bedre enn forventet, jeg tok det dog litt for hardt ut til tider. Men do hvor deilig det var! Musikk på øret (U2 baby!!!) gjør underverker!

Trener dere? Hva? Jeg vil høre!!!

Og om noen lokale skulle se en andpusten 29-åring i full fart i Jegersberg; gi meg en banan da ;)

Vi har vel alle våre drømmesteder. Noen har imaginære, andre er så heldige å ha et reelt sted.
Mitt drømmested heter Rønde, og ligger på Djursland i Danmark,

Første gang jeg var her var i 1994, som 13-åring. Jeg falt pladask for stedet og etter den ferien begynte jeg å drømme om plassen om natten. Gode vakre drømmer om stedet og naturen der.
Området, som ligger på Molshalvøyen, omkranser midtpunktet som er en ruin av et slott fra 1313 som ligger ute i havgapet i Kalø Vig, bukten.
Vi dro tilbake på ferie året etter, og da forelsket jeg meg og i ei lokal jente. Det gikk ikke så bra der, men jeg ble igjen forelsket i stedet og dro atter tilbake året etter.
Så ble det et langt opphold, litt grunnet tenårings kjærlighetssorg og for å feriere andre steder. Men jeg drømte stadig om plassen om natten.

Det skulle gå 13 år før jeg igjen dro ned, i 2009. Etter det har jeg vært der 3 ganger, sist forrige tirsdag.
Jeg har en drøm om å bo der, og en skal ikke se bort fra at det kommer til å skje en dag!
Har til og med kalt opp bandet jeg spiller i etter området: "Mols". 

Jeg elsker forøvrig Danmark i det hele. Menneskene, naturen, sjøen maten , drikken, kulturen. Man skal ikke dra langt fir å føle at man er langt vekk fra norsk kultur og ukultur. Jeg har alltid følt meg fremmed i Norge, selv om det så klart er et godt land å bo i.

 Er det ikke vakkert her ute ved havet?

Deilige Danmark!

Hjerteformet stein på middelalderveien ut mot Kalø Slotsruin. Det er mye kjærlighet 
i luften!

 Dette har jeg ikke tatt selv, men måtte bare legge det ut! Vakkert!

Det er rart det der med relasjoner.
Har man familie, er dette ikke mennesker man har valgt å ha i sitt liv, fordi man er født inn i familien.
Venner "velger" man på en eller annen måte selv. Setter velger i " tegn fordi ikke alle har den luksus som venner faktisk er.
Jeg synes at venner er viktigere enn familie. Hvorfor skal jeg prøve å forklare:

Venner "velger" man som sagt selv. Og om en venn skulle svikte deg eller skuffe deg så fælt eller så mange ganger, så kan man "lett" velge bort den vennen. Like "lett" er det ikke med familie, dessverre. Fordi samfunnet er oppbygget med idealer og forventninger, og det er ikke like politisk korrekt å velge bort familien sin. Leit egentlig.

Venner er valgt selv, nettopp fordi man føler en viss connection med vedkommende. La oss kalle dette energier/energifelt.
Jeg er ingen new-age tilhenger, men jeg synes absolutt ikke bare "min" religion har "rett", og at alle andre er bare tull. Jeg respekterer andre livssyn, og man kan faktisk lære mye av andre trossamfunn, uten at det behøver å bety at man vender seg bort fra sitt eget.
Så tilbake til disse energifeltene. Det er sikkert flere av dere som er bevisst og vare på disse, andre har kanskje ikke tenkt på det, eller kjent på det i det hele tatt.
Jeg er dog av den oppfatning at vi alle har og utstråler visse energier. Når man møter mennesker som senere blir til venner eller kjærester, tror jeg at disse energiene harmonerer og man skaper gode relasjoner. Andre møter man der man kjenner dissonans eller frastøtende krefter. Disse bruker man ikke opp sin dyrebare energi på, simpelthen fordi vi mennesker kan ikke like alle. Dette behøver ikke nødvendigvis bety at vi hater dem, for all del ikke. Men ikke alle blir nære relasjoner, og jeg tror disse energiene har nor for seg her. Så er det andre som harmonerer med disse en selv ikke harmonerer med. Slik skaper naturen sin balanse, tror jeg.

Men hvordan skal man takle når slike dissonanser skjer i egen familie? 
Venner har man "valgt" selv nettopp på grunn av harmoni mellom energifeltene. Hva gjør man når en eller flere i familiens energifelt ikke harmonerer med sitt eget? Klart man skal gjøre en innsats, men gitt at det likevel er dissonans mellom disse parter?

Jeg tror mange lett vil skylde på ego, at man bør "Skjerpe seg og ikke kutte ut familie eller nære relasjoner på grunn av filleting som disse."
Personlig er jeg uenig. Jeg selv er meget var på disse energier mennesker utstråler, og klarer jeg ikke å harmonere så klarer jeg det ikke. Det finnes mennesker jeg ikke klarer å ha relasjon til, på samme måte som det finnes mennesker som ikke klarer å ha relasjon til meg,
I min nærmeste familie er det dessverre slik, og jeg har den siste tiden kuttet kontakt med mine foreldre og søsken rett og slett fordi det er et kaos av energier der som virkelig ikke klarer å skape harmoni.

Jeg føler dessverre en viss stigmata av samfunnet og utenforstående fordi det ikke er "politisk korrekt" å kutte ut familien.
Jeg har kjempet mye for å ha et godt forhold til dem, men når man gir og gir og motparten tar og tar samt har en annen energi rundt seg, så går det ikke til slutt.
Mulig jeg er ego, men for å overleve så ble dette mitt valg. "Survival of the fittest" sa Darwin, og det er mer gjeldende enn noen gang.

Er det flere der ute som er ekstremt følsomme for energier andre menneske utstråler?

PS: Usaklige og stygge kommentarer vil bli slettet!
 

Har tidligere blogget om janteloven. En annen ting samfunnet er veldig opptatt av er familiebånd. Det kan virke som det ikke er akseptert at man ikke har noe med sin familie å gjøre. Har man det ikke, prøver man å tviholde på en slags "perfekt" fasade, for det er forventet av samfunnet. Ingen familier er perfekte, men utad skal det på død og liv virke sånn, og om noen velger å ikke ha kontakt med sin familie av ymse gode grunner, blir man likevel uglesett.

Jeg er en av dem som ikke har kontakt med min familie. Det har jeg valgt selv.
Min far la hånd på meg i oppveksten, min mor ville ikke høre på meg, og det var kun det de (og mine søstre) ville og mente som gjaldt. Og mine to eldre søstre (som er tvillinger) ble forgudet og jeg ble utnevnt familiens syndebukk og sorte får. Og slik har det vært, selv etter jeg ble voksen og selvstendig.

Dessverre søkte jeg bekreftelse fra mine foreldre, selv i voksen alder. Men når man har foreldre som tydelig viser at de liker noen barn bedre enn andre og ALDRI sier hverken at de er stolte av en eller glad i en, så er det for sent.
Jeg kan selvsagt gå enda mer i dybden, men disse tingene er grunnen til at jeg har valgt å leve mitt eget liv og ikke ha noen kontakt. Jeg har prøvd mange ganger å ta disse temaene opp, men jeg blir ikke hørt, og jeg blir ledd av. Og da er det særs vanskelig når bekjente og samfunnet generelt blander seg opp i slikt. Hva jeg gjør er MITT VALG, og og valget ikke er slik som "alle" forventer, så får jeg vel da for f*** velge det selv og det være MIN business?
Jeg feier for min egen dør, så får naboen feie for sin.
Jeg er ei den som gidder å bruke tid og krefter på å ta på meg en maske og late som alt er så greit når det er langtfra greit. Til helvete med fasade!

Man velger desverre ikke sin familie, men man kan velge den bort. Det er ikke lett, men det er lettere i noen tilfeller å ikke ha dem i livet enn å ha dem i livet.
Takk GUD for gode venner som man faktisk kan velge. Og vennene mine og forloveden min, de er min EKTE familie!

PS: Jeg sletter evt. usaklige kommentarer. Dette er såre ting å ta opp, og bør taes på alvor!

Noen ganger skammer jeg meg over å være Norsk. Hvorfor? Blant annet janteloven. Er det et land den regjerer høyt, så er det her i landet.

Jeg leste dette på VG.no i dag: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10087041

For de som ikke gidder lese: Kort sagt handler dette om bloggen til fotballfrue Caroline Berg Eriksen. Hun blogger så vidt meg bekjent mye om mote (som så mange andre), og har et innlegg om bikinimote, hvorpå hun har iført seg den ene og tatt bilde av hvordan den ser ut på henne. Men huff, dette er ikke bra i jantelovens øyne, og avisen spruter det ut på nett og lesere raser: Eriksen er jo nemlig veldig tynn! Neimen huff da!

Hvorfor i h***** skal nordmenn være så jævla sjalu på hverandre? Noen er tynne, andre tykke. At hun er tynn bør da ikke blåses opp med at hun er et dårlig forbilde. Og skamme seg; hun budre hvertfall IKKE legge ut bilder av seg selv på bloggen sin!
Jeg er tynn, og mange med meg. Er ikke det Norske folk klar over at dette også er like mye hets som når tykke folk blir hetset? Det er overfokus på overvekt, de tynne som gjerne vil ha på seg et par ekstra kilo, skrives det ikke mye om gitt.

Jeg er sikker på at om Eriksen var lubben/overvektig så hadde hun blitt applaudert for å legge ut lettkledde bilder av seg selv. Men tynne folk skal lissom ikke få lov å være stolte av kroppen sin de?

Som sagt, jeg er temmelig tynn, og jeg har hatt mine komplekser. Men jeg begynner sakte og sikkert og bli stolt av kroppen min, det er en del av den jeg er! Skal ikke folk få lov å ha kroppen sin i fred uten at media, blogglesere og jantejævlene skal mobbe? For dette er mobbing av værste sort!!! SKJERP DERE!!!!

I dag skriver avisen Vårt Land dette innlegget: http://www.vl.no/kristenliv/article132252.zrm

Det som først og fremst forundrer meg er hvordan man kan blåse opp slikt. Hadde dette vært i Danmark, hadde ingen reagert overhodet. Vi (kristne)nordmenn er SÅ hårsåre når det gjelder alkohol. Jeg viser til mitt forrige innlegg om norsk drikkekultur, og til Hans Petter Hestmo, nestleder i menighetsrådet som arrangerer tiltaket. Han sier treffende: ? Hvis du går inn kikker litt der vil du se at alkohol ikke er et nytt fenomen. Overstadig berusede mennesker er uheldig, men det er noe du ikke kan styre i dagens samfunn, mener Hestmo.

Ja, de drakk i bibelen, og Jesus drakk selv alkohol. Som sagt i tidligere innlegg: Misbruk er ikke bra, men det gjelder ALT! Hvorfor skal enkelte kristne henge seg så opp i alkohol og sex, og glemme alt annet som kan misbrukes?

Og hvor er toleransen og nestekjærligheten?

Norsk drikkekultur.

?Hæ, skal du ikke drikke?? ?Hæ, skal du ikke drikke MER??

Dette er setninger man ofte opplever i festlig lag her på berget, gjerne akkompagnert med et uttrykk i vedkommendes ansikt som liksegodt kunne være skremmende likt om vedkommende hadde sagt ?Hæ, har du kreft og bare 12 mnd igjen og leve??

En bekjent sa en gang til meg: Her på sørlandet så drikker du eller du drikker ikke. Enten ligger du i ei grøft og spyr, eller du står på bedehuset og taler i tunger. Kontrasten er skarp, og overdrevet. Men han hadde likevel et poeng, han som sa dette.

Jeg er ikke avholdsmenneske. Jeg respekterer avholdsfolket så lenge deres argumenter er sunne. Kristne som sier de ikke drikker fordi det er synd møter ikke forståelse hos meg, fordi drikking ikke er synd. Misbruk av det er galt, men det er misbruk av alt. Kristne som bruker det som argument har enten ikke bedre argumenter og komme med, eller de har blitt så skremt av tordentaler på bedehuset at de ikke vet bedre. Jeg er selv troende må nevnes.

Men jeg respekterer avhold. Jeg respekterer også ikke-avhold. Det jeg har problemer med er den norske ?drikk-så-mye-du-orker? kulturen, og ikke minst drikkepress.

Som sagt, jeg er ikke avholds. Jeg tar meg gjerne et glass vin eller to i ny og ne. Men jeg opplever i festlig lag at det er ikke nok for de som ?Følger med på? deg. ?Hæ, skal du ikke drikke mer??

Det kan virke som om folk her på berget følger nøye med på hvor mye de drikker og hvor mye vennene deres drikker.

Den gang da jeg var russ, for så altfor mange år siden, husker jeg en medruss sa til meg: ?Du har jo nesten ikke drukket i hele russetida!? Vel, det hadde jeg, men skal man kanskje tolke det slik: ?Siden jeg ikke har sett deg overstadig beruset eller spydd på hver fest, så trur jeg ikke du har drukket i hele russetida!?

Jeg er ikke perfekt, og jeg prøver heller ikke å fremstille meg selv som den perfekte drikker. Jeg etterlyser simpelthen litt mer kultur mht vårt forhold til alkohol. Kanskje jeg er mer dansk i drikkemåten enn ?nordmenn flest?. Jeg tar meg heller et glass vin i sofan sammen med gitaren eller et par glass på pub med nære venner, enn å drikke meg bæsjings i helgene. Ikke at danskene ikke noen gang blir beruset, men deres drikkekultur baseres nok ikke på å sitte og telle hvor mange enheter de eller deres venner drikker i løpet av en aften.

Jeg håper disse tankene kan være til inspirasjon og oppmuntring til alle som vil ha en reformasjon i norsk drikkekultur. Til slutt vil jeg bare si: ?Skål!?

Lister opp noen viktige inspirasjonskilder for meg innen muskk/lyrikk.

Neil Young: Herlig mann, nydelige tekster og rå muskk. At han spiller feil av og tl, og lar det være slik på plata er bare genialt i dagens perfeksjonistiske samfunn. Neil er helt!

U2 og gitarist The Edge: Takk for ALL inspirasjon! Jeg elsker U2 og The Edge er i min verden verdens BESTE musiker! En sonisk kunstner!

Pearl Jam: Gammel fan av disse! Har hjulpet meg gjennom mye i livet, både tekstmessig og musikalsk.

Eagles: Grunnen til at jeg begynte å spille musikk. Er ikke de samme uten Don Felder...

Counting Crows: Hjalp meg masse gjennom sykdom. Tekster og melodier er såre.

Metallica: DIGG når man er nede eller sinna. Identifiserer meg mye gjennom teksten til "No Leaf Clover" i motgang.

Pink Floyd (David Gilmour!!!): Episk!